Breheimen og jotunheimen

Dag 1: Nes gård - Navarsete - Vigdalstøl

ca 20 km - ↑ 1400 m - ↓ 500 m

Første dag var en litt stressende og ambisiøs dag. Etter et bussbytte i Sogndal ankom jeg Høyheimsvik (ved Nes Gård) i 18-tiden. Da hadde jeg fire timer på meg før sola gikk ned. Innen klokken 22 måtte jeg ha løpt 20 km og over et 1200 m høyt fjell, noe som tar ca 7.5 timer å gå...

Denne turen begynner ved vakre Lustrafjorden og går rett oppover en traktorvei. Etter en god del oppoverbakke bikket jeg plutselig åskammen og et vakkert seterlandskap åpner seg opp med hele Breheiemen foran meg. Sommeren 2021 var veldig tørr, og jeg møtte ikke på en eneste bekk før jeg kom til Navarsete etter ca 7 km. Vannet hadde jeg drukket opp allerede i første del av traktorveien, så det var ganske kjipt. Det ble bare en liten drikkepause på Navarsete - jeg hadde allerede brukt to timer dit og klokka var over 20...mindre enn to timer igjen og 12 km med en solid stigning foran meg.

1,5 time senere var jeg på toppen av stigningen og sola var på vei ned. Foran meg lå Jostedalsbreen som badet i lyset av solnedgangen. Det var en fantastisk følelse å komme opp på fjellet igjen - men bakkene opp dit var litt tyngre enn jeg skulle ønske, ble temmelig andpusten. Nå var det bare å løpe nedover så fort som mulig for å rekke å komme frem før det ble helt mørkt! På vei nedover møtte jeg på Fivla, en liten ubetjent hytte. Her havnet jeg på feil sti, det hadde kommet en ny sti siden karte mitt ble laget! Stien jeg fulgte var på vei nedover Dalsdalen - og jeg hadde jo ikke tid til en omvei nå som det var begynt å bli mørkt!

Jeg kom heldigvis frem til hytta til slutt - helt i grevens tid! Vigdalstøl er en bittebitteliten hytte, og der var det allerede en far og sønn som trodde de skulle få hytta for seg selv den kvelden. Heldigvis var de verdens hyggeligste og vartet opp med middagsrester og hyggelig selskap før jeg tok kvelden. De hadde vært på Arentzbu noen dager tidligere og skulle hilse masse fra min venn Liv Artemis som ventet på meg der!

Litt stressende første dag, men nå var jeg i gang!

Dag 2: Vigdalstøl - Fast - Arentzbu

ca 25 km - ↑ 1000 m - ↓ 1000 m

Dagen begynte i 10-tiden med jevn stigning i grønn natur oppover Vigdalen, videre oppover Hamarsdalen som ender i Hamarsdalsbandet. Dette var første etappes høyeste punkt på ca 1400 moh. Været var fantastisk! På toppen av passet har man utsikt over Åsetevatnet der Fast ligger innerst i viken. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke Fast, en liten hytte som ligger fantastisk til ved vannet og med utsikt ut mot Jotunheimen (er det Storen?) i det fjerne på gode dager. Jeg tok en god pause her og spiste lunsj og fylte på med kjeks før jeg begynte på neste etappe mot Arentzbu.

Fast ligger på 850 og veien mot Arentzbu begynner flatt langs vannet før det går ganske rett opp til man når ca 1200 moh. Naturen er veldig frodig og fin. Da jeg nådde toppen hadde jeg regnbyger rundt meg i alle retninger, og hørte torden i det fjerne. Jeg var derfor mest opptatt av å komme meg over på andre siden av høyden. Videre går veien innover Mørkrisdalen, som er en grønn og vakker dal. Har hørt at det er syyykt fint når det er opphold, for da ser man Jotunheimens topper i bakgrunnen. Jeg hastet meg videre innover, før regnbygene tok meg igjen. Det var en lettelse å se Arentzbu i det fjerne, for der visste jeg at min beste venn Liv Artemis ventet på meg. Hun var hyttevakt på Arentzbu den sommeren, og hadde disket opp med pannekaker og ferske multer. For en luksus!

Dag 3: Arentzbu - Nørdstedalseter - Stølsdalen

ca 31 km - ↑ 1900 m - ↓ 1700 m

Etappen fra Arentzbu begynner langs elva. Her er det sikkert veldig vått til vanlig, men dette året var det fint og tørt. Arentzbu ligger på ca 900 moh og nå hadde jeg turens lengste og hardeste dag foran meg. Stien begynner bratt og stiger deretter jevnt oppover mot det høyeste punktet på ca 1400. Naturen er på denne etappen mer grå og steinete enn de tidligere dagene denne turen. Videre går veien ned Gravdalen og rundt Gravdalsvannet. Dette vannet er demmet opp, og i enden går det bratt ned mot grusveien der Nørdstedalsseter ligger.

Jeg har vært på Nørdstedalsseter tidligere, og det er en veldig hyggelig betjent hytte i Breheimen. Anbefaler en overnattingstur hit - maten er fantastisk! Denne gangen ble det kun lunsj på meg - en deilig porsjon rømmegrøt. Breheimen har også veldig dårlig dekning, så jeg benyttet muligheten til å ringe Johanne som ventet på meg på Fannaråkhytta for å fortelle at alt var i orden og at jeg var i rute.

Nå begynte jeg å bli sliten og visste jeg hadde et stoooooort fjell jeg måtte over før jeg kom til Stølsdalen. Det satt litt inne å forlate den varme hytta og begi meg ut i et vær som var meldt til å bli ganske surt. Stigningen var ganske seig, men naturen var til gjengjeld veldig vakker. Grønne myrer med blomster, isbre og turkist vann, sol i ansiktet og regnbyger i det fjerne. Stigningen endte over Liabreen, som det kun var en liten stripe igjen av, før jeg nådde toppen av Liaflui på 1766 moh. Ble en kort pause her med utsikt over både Jotunheimen og Breheimen, men det var surt og kaldt og jeg hadde ikke så veldig mye klær med meg. Deretter gikk det radig nedover fjellsiden mens naturen ble grønnere og grønnere. Til slutt nådde jeg den godt gjemte DNT-hytta, Stølsdalen, rett før kl 19, som lå omringet av fargerike fjellblomster med utsikt ned til det som måtte være Sognefjorden. Stølsdalen var en snål hytte, og det var allerede et turfølge på fire personer der. Det ble en hyggelig kveld med prat om fjellområder og ikke minst favorittemaet mitt: lett utstyr!

Dag 4: Stølsdalen - Turtagrø - Fannaråkhytta

ca 17 km - ↑ 1800 m - ↓ 800 m

Dag fire var siste ordentlige turdag. Den begynte nedover mot elven som renner ut av Skålavatnet. Denne elven kan visst være vanskelig å krysse i år med mye vann, og jeg hørte at noen har endt med å måtte gå en omvei om Skålavatnet. 2021 var som sagt et tørt år, så det var null problem for meg å krysse elva. Deretter går veien over Nosafjellet, der man har utsikt over Liaflui og gårsdagens stigning. Den første etappen var grei og ganske kort - brukte 1.5 timer til Turtagrø, der jeg tok en god pust i bakken med vaffel og kaffe.

Videre gikk veien ganske så rett opp til Fannaråkhytta. Jeg brukte ca 2 timer opp til det som begynner å bli en av hyttene jeg har besøkt flest ganger. Fannaråkhytta er Norges høyeste turisthytte på sine 2068 moh. Den har egentlig fantastisk utsikt over Hurrungane, Smørstabbreen og Jostedalsbreen. Dette er en utsikt jeg kun har hørt rykter om, og også denne gangen kom jeg frem i tett tåke og storm i vindkastene. De siste dagene hadde bydd på mange høydemeter for de stakkars beina mine, og det var godt å komme inn til fersk kringle og en god venninne som hadde tatt med seg ekstra skift til meg!

Det ble en utrolig hyggelig kveld med hjemmelaget pizza, brownies og mojito. Herregud så heldig jeg er som fikk være en del av betjeningen for en kveld - det er en ordentlig flott gjeng som driver Norges høyeste turisthytte.

Dag 5: Fannaråkhytta - Sognefjellhytta

ca 6 km - ↑ 0 m - ↓ 650 m

Den siste dagen var kommet, og jeg måtte prøve å komme meg hjem til Oslo. Det er ikke alltid så lett... Målet mitt var å rekke bussen kl 10.50 fra Sognefjellhytta. Det er ikke så veldig langt ned, men problemet er at jeg måtte krysse Fanaråkbreen, som man egentlig må ha breføring over. For det første så er breføringen mye senere på dagen, og for det andre så er ikke "netting"-skoene jeg løper i egnet til å brukes på bre over lang tid - da vil jeg få frostskader!

Løsningen ble å løpe rundt.

Men først begynte dagen i solveggen på hytta - den dagen var det skyfrihimmel og jeg fikk ENDELIG se den fantastiske utsikten for første gang!

Jeg dro ca 8.30/8.20-tiden og fulgte stien før jeg ettervert holdt mer mot høyre. Jeg krysset breen på det smaleste punktet, der det var mer en snøflekk enn en ekte isbre. Hvis man ikke har forhørt seg med noen som kjenner forholdene på denne breen så vil jeg IKKE anbefale å gjøre det jeg gjorde.

Selv om turen ikke var så lang, så var det en del knot - jeg hadde jo ikke en sti å følge på store deler av turen. Jeg måtte virkelig løpe på de siste kilometerene, men endte heldigvis med å rekke bussen med god margin. Jeg ankom Sognefjellhytta kl 10.30. Jeg burde nok ha kommet meg avgårde kl 8 for å unngå stress, men det var verdt å bruke de ekstra minuttene i solveggen på 2068 moh.